- Hva mener du med det? ville gutten som satt ved siden av Filla vite.
Mannen med barten virka med ett litt trøtt, nesten oppgitt. Det var som om han forberedte seg på å forklare denne gutten en sak som han allerede hadde forklart ham to tusen ganger før. Så trakk han pusten dypt før han lot orda komme fossende:
- Vi er rasister, Jørgen. Vi er stolte av å være rasister! Og vi har en oppgave! Det er vi og ingen andre som må feie Norge, federlandet vårt, rent for negrer! Før den norske kulturarven blr ødelagt av arabere og jøder og andre laverestående individer.
Så senket han stemmen og fortsatte:
- Men ikke alle er som oss, Jørgen. Det finnes tusener av gode normenn som er enig med oss, men ikke tør å stå frem, ikke våger å stille seg i forreste rekke! Du kan godt si at de er feige, de er feige, men vi trenger deres støtte, vi trenger de pengene som de trofast betaler inn til organisasjoner som for eksempel OFI. DE er rasister like gode som oss, men de sitter kanskje utsatt til i samfunns livet, eller de bor slik at kommunistyngelen ville gjøre livet uutholdelig for dem dersom det slapp ut at de hadde rasistiske sympatier. Mange av dem er bløte. De inser ikke at hvite rasen skal seire mot det svarte avskummet, så må vi knuse disse folkene! De melder seg inn i organisasjonen til fru Kroghlien fordi de har sett seg lei på at pakistanske familer tar over deres egne boligområder, og deres egne jobber. Men de tenker ikke langt nokk, Jørgen! De roper på lover som aldri vil komme, de forstår ikke at vi, at vi må knuse loven og skape vår egen! Derfor har organisasjonen til fru Kroghlien det samme målet somn vår egen, men vi jobber på forskjellige felt, skjønner du det nå?
76
(jeg er ikke rasist)
(copyright, all intekt går tilingvar asbjørnsen og cappelen damn forlag)